Da jeg fikk barn for (hjelpes meg) snart 27 år siden, tror jeg flertallet valgte å døpe barna sine. Som knapt 20-åring tror jeg ikke at jeg tenkte på noe annet alternativ, visste vel knapt at noe annet fantes. Mannen, som noen år tidligere hadde valgt å ikke konfirmere seg, var muligens inne på tanken om å la være, men nå ble det kirkelig dåp for den førstefødte. Og den andre- og tredjefødte.
Det er litt annerledes nå. Nå er det stadig flere som velger alternativer til dåp og i dag har jeg for første gang overvært en humanistisk navnefest. En absolutt flott og høytidelig markering, som jeg uten tvil kunne ha valgt selv hvis jeg skulle ha valgt om igjen. I dag var det mitt yngste barnebarn som ble feiret i en verdig seremoni.
Mor og datter (evt. datter og barnebarn)
Henriette har stort sett tatt dagen med stoisk ro.
Ingen stor forskjell på et navnefestgavebord i forhold til et dåpsgavebord.
Til og med kakebordet er til forveksling likt dåpskakebordet.
Selveste kaken!
Far, mor og Henriette.
